TÅKE, IS OG REGN!

Mamma-angst og feber kom under kontroll innen vi forlot Newfoundland. Værmeldingen lovet frisk seilas det første døgnet mot Grønland - og slik ble det.
Isfjellene glimret heldigvis med sitt fravær da vi forlot Newfoundland. Ihvertfall så vi dem ikke før den fjerde - og siste - natten underveis mot Grønland. Selv i tykk tåke lot isfjellene seg identifisere som svakt blåhvit-glødende dis før vi egentlig kunne se dem. Radaren var til god nytte i løpet av seilasen, selvom den ikke "ser" de mindre isklumpene. Sjøtemperaturen sank ytterligere, fra omkring 9°C langs østkysten av Newfoundland til nærmere NULL i grønlandsk farvann. Det var betryggende å vite at det fantes flere varmesystemer om bord!
At vi seilte avgårde i litt friskt vær skyltes tanken om at det kunne være fint å ankomme Grønlands kyst i forholdsvis rolig vær – i tilfelle det skulle finnes mye is når vi kom så langt. Planen slo til.
Vinden roet seg etterhvert som vi nærmet oss Grønland. Som iskartene hadde meldt, støtte vi ikke på drivis i det hele tatt i løpet av overfarten. De første (is-)fjellene dukket først opp på radareskjermen og i synsranden den siste natten, innen vi snek oss inn Skovfjorden på sørvest kysten av Grønland. Da vi i grønlandsk farvann kontaktet Is Centralen fikk vi vite at Bredefjorden var så full av isfjell at den ikke var å anbefale. Skovfjorden derimot, ga bedre odds...

”Sletten”
Målet var Narsaq som ligger i en tverrfjord mellom Bredefjorden og Skovfjorden. Seilasen innover Skovfjorden gikk mellom spredte isfjell i forskjellig størrelse. Dog ikke mer is enn at det var god plass til Empire uten fare for skip eller mannskap. Da vi nærmet oss Narsaq så vi i den vestre enden av tverrfjorden en "propp" av isfjell. Ikke rart at Is Centralen anbefalte Skovfjorden!
Isfjellene lå på rekke og rad og var STORE!!! I bukten ved Narsaq lå mindre isfjell helt inntil bryggen. På innsiden av bryggen kunne vi ligge trygt, dit var det kun ufarlige isklumper som fant veien.

Innklarering
Politimannen som egentlig var i havnen for å oppta forklaring i forbindelse med et øltyveri fra et av skurene på bryggen kvelden før, ønsket oss velkommen. Formaliteter - "nei, dette er Grønland. Før dere kommer på kaffe hos min kone og meg i morgen, kan dere komme innom politistasjonen for stempel i passene", sa han da Evind mente det kunne være lurt å dokumentere at vi hadde forlatt Canada i tide. Velkommen til Grønland!
Vårt første møte med Grønland ble veldig hyggelig. Narsaq (Sletten) er en stille og rolig by der det ikke skjer så mye, men naturen er storslagen. Sammen med sin kjæreste serverte Politimannen Lasse kaffe og kaker i deres hus neste ettermiddag - som etter en omvisining i Empire endte med middag om bord.

Litt sydover
Seilasen sydover gikk innenskjærs til Qaqortoq (Julianehåb), den største "byen" på sørvestkysten av Grønland. Da vi la til var det stor ståhei - ikke fordi Empire ankom byen, men fordi et cruiseskip lå ankret i bukten. For noen få timer var innbyggertallet i Qaqortoq doblet, med mye mennesker i gatene.

Varme kilder
Fra Qaqortoq seilte vi til øya Uunartoq der vi fant en lun bukt hvor vi ankret i le av en halvøy av grus, som isbreen la igjen for mange år siden. Da vi fulgte stien sydover på øya fant vi de varme kildene...
Kildene på Uunartoq er visstnok de eneste varme kilder på Grønland. Eirik Raude og hans vikingefrender skal ha badet i de samme kildene. Flott var det å sitte der i ”dammen” og titte ned på Empire trygt ankret i fjorden – med isfjellene drivende forbi!!

Få seilende
Da vi neste dag lettet anker møtte vi sansynligvis alle de andre seilbåtene som seilte ved Grønland denne sesongen. På østsiden av samme øy som vi forlot fant vi den amerikanske båten Ramshackle, som vi ble kjent med i St. John's på Newfoundland. Senere møtte vi enda en amerikansk båt i en av fjordene - og så veldig mange flere var det nok ikke som fartet under seil i disse farvann denne sesongen! Grønlandske seilbåter finnes visst nok ikke!!
Utpå ettermiddagen fortøyde vi ved kaien til fiskemottaket i Nanortalik.

Viking rester
Fra Nanortalik bar ferden til Ikigait, en liten bukt ytterst i Inugsuernerit fjord. Vikingene brukte bukten som ankringsplass når de ankom Grønland fra Island og Norge. De brukte også bukten som siste ankringsplass før de satte tilbake mot hjemlandet. Familien som bosatte seg på denne tilsynelatende ugjestmilde plassen i havgapet gjorde det bedre som handelsmenn enn jordbrukere. På land så vi noen stener som skal være rester etter bosettingen fra den gang vikingene fartet i området. Det var egentlig ikke så mye å se, men vi følte de historiske vibrasjonene.

Tvers igjennom Grønland
Etter å ha bråvåknet ved Ikigait om morgenen etter at vinden hadde snudd, fikk vi det travelt med å lette anker. Heldigvis vekket Marius oss ekstra tidlig denne morgenen. Da vi kikket opp av luka var det kun få meter igjen til steinene. Det lange tauet til land hentet Heidi med gummibåten etter at vi først hadde tatt ankeret om bord. Det var litt vel nære på...
Tvers over Inugsuernerit fjord fra Ikigait satte vi nordover Ujaragtarfik. Tåken hang tett nede i fjorden, der vi på det kaldeste målte +0,8°C i vannet. Ved et par tilfeller lettet tåken og vi kunne se isbreene på toppen av fjellene langs fjorden. Innerst i fjorden Ujaragtarfik møtes flere fjorder i noe som kan minne om et avansert veikryss. Like før selve veikrysset fantes en sprekk i fjellet, der 120 mennesker holdt til.
Augpilagtoq, som betyr sjøanemone, heter det lille stedet som ligger klemt inn i fjellsprekken. Det var så vidt Empire fikk lirket seg inn åpningen til det lille bassenget, som danner den trygge havnen i Augpilagtoq.
Det var stor oppstandelse og mange nysgjerrige mennesker tittet frem da Empire la til ved den falleferdige bryggen. Mindre oppstandelse ble det ikke da en russisk seilbåt la til utenpå Empire noen timer senere! Det var trolig lenge mellom hvert seilbåtbesøk i Augpilagtoq.
En av de eldre kvinnene på stedet snakket dansk. Resten av innbyggerne i det lille samfunnet snakket kun grønlandsk. Noen av de eldre barna i byen fant det veldig morro å stupe fra Empires baug – bare iført noen meget slitne våtdrakter. Tøffe karer!
Strøm fantes kun fra stedets alltid surrende aggregat og husene hadde ikke innlagt vann. Vann måtte innbyggerne hente i små blåmalte hus, slik innbyggerne gjør også mange andre steder på Grønland. Det eneste motor kjøretøyet vi fikk øye på var en gammel traktor. Veien i Augpilagtoq ville nok ikke egnet seg for andre transportmidler. Skal man reise fra eller rundt Augpilagtoq er det sjøveien som teller.

Plutselig avgang
Etter avgang fra Augpilagtoq var planen egentlig et stopp ved værstasjonen ytterst i Prins Christian Sund – fjorden som førte oss gjennom Grønlands sydspiss uten å seile syd om Kapp Farvell.
Underveis østover Prins Christian Sund lastet vi ned en gribfil, som ”fortalte” at vi kunne sette kursen mot Island umiddelbart – eller risikere å måtte vente i to uker. I den sterke vestlige kulingen lot vi det stå til. Underveis i den siste biten av fjorden lettet tåken såvidt, innen det igjen tettet seg til i det vi satte kursen ut munningen mot åpent hav. Som et siste farvel lettet tåken nok en gang da vi var kommet noen nautiske mil klar av land. Akterut skinte fjellene på Grønlands østkyst i ettermiddagssolen, med isbreer på toppen – som for å vinke oss farvell!!!